Jeg bestemmer ikke hvordan fotosesjonene skal bli. Overraskelsesmomentet har jeg overlatt til Snusen.

Etter noe knuffing og kloring, ble vi enige om at Snusen skulle la sokken være. Garnet er kjøpt i Tyskland nå i januar, 6-tråds regia - en ganske deilig avveksling fra 4-tråds, som blir så tynt.

Inspeksjon ved Kaptein Snusen. Sokkestrikking ved Nobo.

Jeg er ingen syerske, men det har jo ikke hindret meg i å kjøpe stoff. Salg får selv den blakkeste til å åpne lommeboka.

Det grønne til høyre kunne jeg kanskje strikket selv - om jeg bare hadde giddet å strikke tre meter ribbestrikk. Grøss.

Det rosa og lillastripete er nydelig. Jeg koser stadig med det, men jeg aner ikke hva det skal brukes til. Tips mottas med takk.

Jeg digger dette 70-tallsstoffet. Noen mener jeg skal lage gardiner, andre hevder jeg bør lage skjørt eller vesker. Antagelig har jeg nok til å lage det aller meste.

Jeg er med i en studiesirkel å nålebinding, noe jeg har ønsket meg veldig, veldig lenge. Under kan andre prøvelapp beskues. Den første går nok i søpla. Jeg håper jeg får vist fram flere mesterverk i løpet av våren.

Jeg har aldri priket med dukkeklær før, men forsøket kan beskues på bildet lenger ned.

Dette skal bli et sett, tro det eller ei. Et grønt skjørt med bluse, og det skal visst være med en truse og sokker også. Skjørtet er strikket i mamsell, godt, gammelt og arvet garn. Det hvite er glittersisu. Jeg krysser fingre for at dette skal bli bra - jeg har ingen babyborn å måle på. Angst og beven.

Jeg vet ikke om ytterlige kommentar er nødvendig.

Snusen har den søteste marsipannese.

Jeg stakk innom en medlemskveld i husflidslaget i går og der skulle det visst syes lampeskjermer. Jeg har aldri tenkt på at man kan sy noe sånt - jeg stiller meg egentlig litt uforstående til prosjektet. Hvorfor pirkepirke i timesvis med små broderiting som man til slutt syr på en lampeskjerm? Det går over hodet på meg.

Siden jeg ikke hadde med egen skjerm til å sy på, fikk jeg et par prøvelapper slik at jeg kunne lære borderingen likevel. Og jeg må jo si at det ble ganske fint med vestmannarennig. Dekorativt og ganske enkelt.

Jeg lærte også hullrad, som kan sees på neste bilde. Jeg har ikke tatt i en broderinål siden vi broderte korssting på skolen. Men til tross for at det var bedre enn tidligere erfaringer, merker jeg godt at jeg ikke har tålmodighet til finbroderi. Her slår rastløsheten til.

Det er ikke ofte man trenger to eksemplarer av en ting, eller en bok. Av og til trenger man ingen.

På et tidspunkt hadde var jeg medlem av en hobbybokklubb. Ja, jeg hadde til og med meldt inn mannen min, noe han var veldig lite begeistret for. Jeg er nok ganske dårlig til å avbestille bøker, og når man skal administrere to medlemsskap, blir det fort dobbelt opp av ting man egentlig ikke vil ha.

Jeg funderer over om jeg skal våge meg på å bytte dem, men jeg vet ikke om jeg har nerver til å stå i butikken og stortre fram en forklaring på at jeg vil bytte to identiske malebøker.

Det var denne flashingen, ja. Jeg har vært på tur, og nå er kameraet mitt på tur, så flashingen min må bli litt anderledes, og dessverre bildeløs.

Jeg har vel tidligere ikke skrevet mye om min musikkglede, men den er stor og omfatter så ymse. Denne julen fikk jeg, til min store begeistring, Mp3-spiller, og denne har vært med meg dagstøtt siden. På jobb setter jeg den bare i pc-en, og i bilen setter jeg i den ene øreproppen og høre på all den fine musikken. Det siste er sikkert ikke veldig lov, men til det motsatte er bevist, velger jeg å gjøre det litt til. Denne tirsdagen har jeg tilbrakt på fly fra Tyskland, med Bjørks Vespertine, og i bil fra Oslo med Bøyen Beng.

Aller helst ville jeg lagt ved en musikkfil, men det går visst ikke i denne versjonen av blogdrive. Som plaster på såret vil jeg legge ved en tekst av Bøyen Beng, Åtte glass. Jeg har skrevet den av selv, så den kan være noen småfeil. Jeg synes teksten taler for seg. Enjoy!

Åtte glass – Bøyen Beng

Første glasset vi fyller for frihet,

og drikker med fryd for dagen er vår.

Andre glasset er for vår sunnhet,

vi hyler for helsa en dram som slår.

Tre glass vi fyller opp for våre venner,

alle vi kjenner og enda noen fler.

Fjerde vi hever for livet vi lever,

og vi drikker tappert, så drikker vi mer.

Her skal ingen i glasset spytte.

Den må gå som ikke vil drikke.

Fem glass vi fyller opp for Fru Fortuna,

måtte hun bringe oss hell i kveld.

Sjette vi reiser for husets vert,

for alt  vi har krita og alt vi har stjælt.

Sju glass vi hever for dagen som går,

for alt vi har gjort og alt som består.

Det åttende er for den dagen som skal gry,

og for natta i minnet, når sola står ny.

Her skal ingen i glasset spytte.

Den må gå som ikke vil drikke.

På oppfordring fra Manne på Hobbyboden tar vi et dypdykk i hobbyartiklene hver tirsdag.

Jeg får litt vondt i magen, og ganske vondt i samvittigheten, når jeg nå skal fortelle om verktøyet på bildet. De skriver seg fra en tid før jeg gjorde noe som helst som var relatert til hobby. Min nåværende mann, daværende samboer, har alltid hatt hobbyer som har tatt mye tid og tanke. Til gjengjeld ga hobbyene ham avkobling og glede, og han kunne ikke forstå at jeg ikke også hadde behov for samme avkobling(Min avkobling fikk jeg fra venner, bøker, tillitsverv etc.).

På denne tiden begynte mannen min å snakke så varmt om bokbinding, for han mente bokbinding kunne passe meg, og på et eller annet vis ble smittet litt av iveren over på meg. Med mannen min i ryggen gikk jeg til innkjøp av alt man kan trenge om man skulle finne på å binde inn en bok. Sag, lim, pensler, bokbindersaks, papir (i ymse slag), bøker om bokbinding. You name it. Vi kjøpte til og med fra et firma som leverte til profesjonelle bokbindere.

Det er fine ting. Profesjonelle ting. Vakre marmorete ark. En virkelig god hobby kunne det vært.

Og så til de store spørsmålene: Hvor mange bøker har jeg bundet inn? Hva kostet alt dette? Har jeg i det hele tatt brukt et eneste bokbindingsverktøy?

Jeg forbeholder meg retten til ikke å svare.

Å åpne postkassen kan være en varierende opplevelse. I dag var det bare gøy.